Når kroppen sier ifra før hodet henger med

Noen dager kjennes det som alt i meg bare vil legge seg ned. Ikke fordi jeg ikke har lyst til å være i verden, skape, bidra eller møte mennesker – men fordi jeg rett og slett er sliten. Ikke sånn “trenger-en-kaffe”-sliten, men den dype, tunge følelsen av at hele systemet sier: “Nå trenger jeg hvile.”

I går var jeg i aktivitet fra morgen til kveld. Jeg tok et vikariat i barnehagen her jeg bor – og på kvelden var det korøvelse. Og selv om det var gode ting, med fine mennesker og mye latter, satt jeg igjen etterpå og kjente meg helt tom. Som om lyset inni meg var skrudd litt ned.

I dag har jeg nye planer – et hyggelig møte med en annen som også går med en drøm om å skape noe eget, og et besøk hos noen som står meg nær. Jeg vet det blir fint. Og samtidig kjenner jeg allerede at jeg gleder meg til kvelden, til å få legge meg, til stillheten og hvilen.

For meg er dette blitt et tydelig signal: Jeg er ikke klar for å gå tilbake i et fullt arbeidsliv, der tempo og krav bestemmes av andre. Det gamle systemet passer ikke kroppen min lenger. Jeg trenger noe nytt. Noe som vokser ut fra meg – i mitt tempo, fra mitt hjerte.

Og det er nettopp derfor drømmen om å skape noe eget lever så sterkt. En arbeidsform hvor jeg kan være hjemme, ta pauser når det trengs, følge energien – og samtidig bidra med noe meningsfullt.

Men ærlig talt? Jeg vet fortsatt ikke helt hvordan. Hvordan det skal se ut. Hva jeg skal tilby. Hvem som vil kjøpe noe fra meg.

Det er lett å la tvilen snike seg inn. “Hvem tror du at du er?” “Hva har du å gi som andre trenger?”
Men dypere enn tvilen finnes en visshet: Jeg har noe å gi. Jeg vet det. Jeg har vært igjennom nok til å vite at det jeg har lært, har verdi. Kanskje ikke for alle – men for noen. For de som trenger akkurat min stemme, mitt blikk, min erfaring.

Og kanskje er det sånn det begynner – ikke med en ferdig plan, men med en ærlig deling. Et lite steg. En liten gnist.

Human Design har lært meg at jeg ikke trenger å ha svaret først.

Jeg er Manifestor. Jeg er her for å initierere – men ikke hele tiden. Jeg fungerer ikke som et jevnt, stabilt maskineri. Jeg er skapt for pulser. Perioder med intens skapelse og handling, og så... stillhet. Tomhet. Hvile.

Og det jeg kjenner nå – denne trøttheten, dette behovet for ro – det er ikke et tegn på svakhet. Det er et tegn på at jeg lytter. At jeg venter. At jeg lar neste impuls få vokse frem i sitt eget tempo.

Jeg trenger ikke presse fram ideer, eller tvinge meg selv til å skape. Det kommer når det kommer. Det er slik jeg fungerer. Det er slik jeg er designet.

Så jeg øver meg på å stole på rytmen min. På å stole på at veien viser seg, steg for steg, når jeg gir meg selv rom til å være meg.