Hverdagsliv med mening
Refleksjoner i takt med mitt design og mitt liv
Dette er en personlig blogg, skrevet i takt med mitt eget Human Design.
Jeg deler refleksjoner fra livet, mammaerfaringer, det som rører seg i meg – og det jeg ser skje i verden rundt oss.
Noen innlegg er sårbare og ærlige.
Andre er mer undrende, søkende, eller bare et forsøk på å sette ord på det som kjennes.
Du vil ikke finne fasiter her – bare ekte ord fra et menneske som har vært gjennom mye, og som nå forsøker å leve mer i tråd med seg selv.
Call To Action
Flere og flere blir syke. Ikke bare fysisk, men mentalt og emosjonelt. Utbrente. Utslitte. Diagnostisert og marginalisert. Og barna våre følger etter. Dette er et varsko.
Hele samfunnet vårt er i ubalanse.
"Dette innlegget er ikke skrevet for å kritisere enkeltpersoner. Det er en bønn om at vi samme...
Jeg er vokst opp med påsketradisjoner de fleste kjenner igjen:
Hytte på fjellet. Skiturer. Sol i snøveggen. Kvikklunsj og kakao.
Og det aller viktigste – hele familien samlet.
Da jeg fikk egne barn, videreførte jeg det. I starten på besøk hos mine foreldre, etterhvert på vår egen hytte.
Men vet du ...
Fullmånen har alltid fascinert meg. Det stille lyset som kaster skygger og får alt til å virke litt klarere – men også mer intenst. Som om den lyser opp ikke bare landskapet ute, men også noe inni oss.
I Human Design er jeg manifestor – en energitype som er her for å initiere. Vi er de som setter i...
I dag blåser det kraftig. Vinden uler rundt huset og regnet pisker mot vinduene. Det gamle huset knirker litt i motstanden – og jeg kjenner på en uventet ro.
For selv om dette huset er trekkfullt og slitent, er det mitt.
Og enda viktigere: Det føles riktig.
Det har ikke alltid vært sånn. Jeg har t...
Noen dager kjennes det som alt i meg bare vil legge seg ned. Ikke fordi jeg ikke har lyst til å være i verden, skape, bidra eller møte mennesker – men fordi jeg rett og slett er sliten. Ikke sånn “trenger-en-kaffe”-sliten, men den dype, tunge følelsen av at hele systemet sier: “Nå trenger jeg hvile....
Jeg har kjent det en stund.
En slags uro. Et indre trykk. Som om noe er i ferd med å forandre seg, både ute i verden og inni meg.
Og kanskje kjenner du det også?
Det skjer så mye rundt oss nå. Krig, uro, polaritet, systemer som rakner. Det er lett å bli overveldet.
Men for meg er det ikke bare det...
Noen ganger kjenner jeg på at jeg skulle ønske jeg kunne spole tiden tilbake. Ikke for å gjøre alt perfekt – det vet jeg ikke er mulig – men for å ta litt bedre vare på meg selv underveis.
Jeg er trebarnsmamma, og i dag er den yngste snart 21 år. Småbarnslivet er for lengst over. Men minnene, valge...