NOK ER NOK – vi må bremse før vi kollapser

Flere og flere blir syke. Ikke bare fysisk, men mentalt og emosjonelt. Utbrente. Utslitte. Diagnostisert og marginalisert. Og barna våre følger etter. Dette er et varsko.

Hele samfunnet vårt er i ubalanse.

"Dette innlegget er ikke skrevet for å kritisere enkeltpersoner. Det er en bønn om at vi sammen våkner. For jeg har selv kjent på kroppen hva dette jaget gjør med oss – og jeg vet jeg ikke er alene."

Likestilling skulle gi oss muligheter – men i stedet har det blitt en kamp om å prestere likt, til tross for at vi bærer ulikt.
Å gå gravid, føde og amme er ikke "fri fra jobben". Det er en livsomveltende prosess som krever ro, støtte og tid.

Samtidig forventes det at vi raskt skal "tilbake". Tilbake i jobb. Tilbake til effektivitet. Tilbake til prestasjon. Og barna? De må tilpasse seg. Inn i barnehagen før de er ett år gamle. Inn i en rytme de ikke er modne for.

Så står vi der. Slitne foreldre. Urolige barn.

Og vi spør:
Hvorfor har vi så mange utagerende barn?
Hvorfor vokser antall diagnoser eksplosivt?
Hvorfor er psykiatrikøene lengre enn noen gang?

Kanskje er det barnas rop om hjelp.
Et rop om tilstedeværelse, nærhet og trygghet. Ikke mer stimuli. Ikke flere skjerm-minutter som kjøper foreldrene et pusterom, men som tapper barna for indre ro.

Og midt oppi dette – et evig jag:
Frokost, levering, jobb, prestasjon, henting, middag, fritidsaktiviteter, møter, skjermtid, legging. Og så starter vi på nytt.

Vi jager noe – anerkjennelse? bekreftelse? verdighet?
Men kanskje jager vi egentlig oss selv.

NOK ER NOK.
Vi må bremse. Nå.

Ikke alle klarer å henge med.
Ikke fordi vi er svake.
Men fordi vi har vært sterke altfor lenge.
Vi har tålt mer enn vi burde.
Vi har forsøkt å passe inn i et system som gjør oss syke.

Vi trenger et nytt språk for verdi. Et nytt samfunn som rommer mennesker, ikke bare prestasjoner.

For barnas skyld. For vår egen skyld. For fremtidens skyld.